Den europeiske menneskerettsdomstolen har de siste årene behandlet en lang rekke saker mot det norske barnevernet, med grunnlag i retten til familieliv etter EMK artikkel 8. Etter den banebrytende Storkammerdommen i Strand Lobben-saken i 2019, ble Norge dømt i ytterligere 22 barnevernssaker.
Kritikken fra EMD har i hovedsak rettet seg mot at norske myndigheter ikke i tilstrekkelig grad har ivaretatt målet om gjenforening mellom biologiske foreldre og barn, samt at samværet etter omsorgsovertakelse har vært satt for lavt uten konkrete begrunnelser.
Ifølge en oppdatering fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har imidlertid trenden snudd. EMD har de seneste årene avvist de fleste klagene mot Norge som «åpenbart grunnløse». Domstolen har i flere avvisningssaker konkludert med at den norske behandlingen etter Høyesteretts kursjustering i 2020 ikke har hatt menneskerettslige mangler. Likevel féll det en ny fellende dom mot Norge i juni 2026 (L.L. og P.L. mot Norge) vedrørende tvangsadopsjon, men hvor hoveddelen av saksforholdet lå før kursjusteringen i 2020.
Saksstrømmen har fått direkte konsekvenser for norsk rettssikkerhet og barnevernspraksis. En ny barnevernslov trådte i kraft 1. januar 2023, med skjerpede krav til samværsplaner og vurderinger av gjenforening. Bufdir har i tillegg utarbeidet egne retningslinjer for vurdering av samvær.
Statistikk fra Bufdir viser at 65 prosent av mødre fikk fastsatt samvær månedlig eller oftere i 2025, mot 52 prosent i 2020. Høsten 2025 valgte Europarådets ministerkomité å avslutte sin overvåking av sakene, noe som viser at Norge i det vesentlige anses å ha rettet opp de systematiske manglene EMD tidligere påpekte.