Karbonfangst og -lagring (CCS) trekkes av FNs klimapanel (IPCC) og Det internasjonale energibyrået (IEA) fram som et helt avgjørende verktøy for å nå globale mål om netto nullutslipp, ifølge en gjennomgang publisert av Carbon Brief. Teknologien fanger opp karbondioksid fra store utslippskilder som fabrikker og kraftverk, før gassen komprimeres og lagres permanent i undersjøiske eller underjordiske reservoarer.
Spesielt innenfor tunge industrisektorer, som sementproduksjon, anses teknologien som en av få levedyktige løsninger for å kutte utslipp. Sement står alene for rundt sju prosent av de globale CO₂-utslippene, hvorav mye oppstår gjennom kjemiske prosesser som ikke kan fjernes ved ren elektrifisering.
Milliardbeløp fra offentlige kasser
Satsingen på karbonfangst krever imidlertid betydelig finansiering. For vanlige skattebetalere kan statlige støtteordninger og subsidier få direkte betydning for bruken av fellesmidler. Et eksempel er Storbritannia, som har forpliktet seg til å investere opptil 21,7 milliarder pund – over 290 milliarder kroner – i sin nasjonale CCS-satsing i tiårene som kommer.
Kritikere advarer mot de høye kostnadene og viser til at teknologien historisk har levert svakere enn forventet. Mange påpeker også tette bånd til olje- og gassnæringen, ettersom rundt tre fjerdedeler av CO₂ som fanges i dag benyttes til å trykke ut mer olje fra modne felt.
Begrenset omfang så langt
Selv om en rekke nye prosjekter er under planlegging, utgjør dagens fangede volum en svært liten del av de globale utslippene. Per februar 2026 var 75 CCS-prosjekter i drift på verdensbasis, med en samlet fangstkapasitet på 62,5 millioner tonn CO₂ i året.
Raske prisfall på fornybar energi har samtidig gjort karbonfangst mindre økonomisk attraktivt i kraftsektoren enn tidligere antatt, noe som gjør at eksperter nå forventer at teknologien først og fremst vil bli konsentrert om tungindustri som sement, stål og kjemikalier.